De siste 10

On September 29, 2013, in Generelt, by Egil Aske
Hva er galt, Kjelle?

Hva er galt, Kjelle?

En miserabel tendens ser ut til å vokse frem denne sesongen. Viking mister grepet på sluttminuttene. Det som ikke skal kunne skje, skjer. Kampen snur i vårt disfavør. Helt på tampen. Det virker så unødvendig. Er dette bare en følelse, eller et reelt problem? Hvis svaret på spørsmålet er ja, hvorfor er det i såfall slik?

La oss begynne med å analysere kamper som har blitt avgjort i løpet av kampens 10 siste spilleminutter (+ overtid).

Kamper vi har snudd til vår fordel:

Start – Viking 1-2 (selvmål Babacar Sarr 92)

Viking – TIL  2-1 (Olsen 90).

Resultat = +4 poeng

Kamper som har snudd til motstanderens fordel:

Aafk – Viking 2-1 (Selvmål Skogseid 95)

Molde – Viking 1-1 (Toivio 82)

Odd – Viking 1-1 (Semb Berge 93)

Sogndal – Viking 1-0 (Bolseth)

Hønefoss – Viking 2-2 (Sigurdsson 82, Hovda 92)

VIF – Viking (2-2) (Selvmål Skogseid i følge nifs.no – Kongshavn 95 for de av oss som så kampen).

Resultat = -10 poeng

Resultat totalt = -6 poeng

Når man leser disse tallene, fremstår det ikke lenger som et like stort problem. Seks poeng er ikke en gigantisk krise. I hvertfall ikke om man ser tallene i lys av utbruddene i aviser og sosiale media. Mine egne inkludert.

Men tallene forteller ikke hele sannheten.

Tallene viser ikke fordelen man har ved å forsvare en ledelse. Fokus kan settes på å spille forsvar, dra ut tiden og spille kynisk. Det er enklere enn å måtte avslutte kampen med alle mann i angrep. Resultatet burde vært omvendt. Et topplag skal kunne utnytte avslutningen av kampene. United-effekten. (Eventuelt den tidligere United-effekten..)

Det naturlige spørsmålet er da: hvorfor er det slik?

De vanligste begrunnelsene jeg hører er: «manglende kynisme», «det skorter på vinnervilje» eller, «det er bare typisk Viking».

Men hva innebærer egentlig disse diagnosene?

La oss starte med «Manglende kynisme». I en fotballsetting forstår jeg det som en manglende evne til å holde hodet kaldt i avgjørende situasjoner, spesielt mot slutten av kampen. Et unødvendig frispark i nærheten av 16. En ung spiller som forsøker seg på en forsering i stedet for en klarering. Unnlatelse av å ta et gult kort for en «professional foul» som kunne stoppet en kontring på midtbanen. En naiv fortsettelse av angrepsfotball til tross for ledelse mot slutten av kampen. Dette er alle eksempler på manglende kynisme.

Beskriver dette problemet vårt?

La oss først se på rutinen i en vanlig lagopstilling. Dette er laget som startet mot Hønefoss:

Jarstein; Berti – Indy – Lædre – Skogseid; Andy – Thioune; Olsen – Daddy; Ingelsten; Sulimani.

Laget består av en backrekke som har spilt sammen over flere sesonger. Den inneholder to landslagsstoppere, en landslagskeeper, og to backer som har spilt stort sett hver eneste kamp av de siste sesongers Tippeliga. Snittalderen på de fem ligger rundt 28 år. De har alle lang fartstid i Tippeligaen. Det skorter defintivt ikke på rutine.

På midtbanen startet vi Super-Olsen, Thioune, Daddy og Andy. Snittalderen er lavere, men det er fortsatt en erfaren rekke. Daddy er unntaket, men han er også alene. Resten har rutine både i form av alder og fartstid i Tippeligaen.

På topp startet vi Ingelsten og Sulimani. De to er heller ikke ungfoler. Sulimani har riktignok få kamper i Tippeligaen, men det skal ikke være av avgjørende betydning. Det gjelder bare ham og Daddy. Som et lag har elleveren som startet mot Hønefoss et lass av erfaring, både i form av alder og fartstid i Tippeligaen.

Mangel på kynisme kan derfor ikke være et resultat av et naivt og uerfarent lag.

Kan det da skyldes at vi legger opp avslutningen på kampen feil? Spiller vi med for høyt press og tilsvarende høy risiko?

Jeg mener svaret på dette spørsmålet ligger i sesongens resultater. Vi har vunnet med ett mål i 9 av våre 11 seiere. Det avfeier påstanden alene. Kynisme ser heller ut til å være den største grunnen til at vi vinner kamper. Vi skaffer den nødvendige ledelsen og vi holder ut. Laget har sluppet inn 25 mål på 25 kamper. Det er nest-minst i Tippeligaen. Fokus på det defensive spillet er grunnen til at vi ligger der vi gjør.

Lagets rutine og sesongens resultater gir et tydelig svar. Problemet vårt er ikke mangel på kynisme. Det er vår fremste styrke.

Hva så med den gode gamle «laget mangler vinnervilje»?

For meg er dette neste vers i den etterhvert så klassiske visa; «det sitter i veggene».

Å fastslå problemet som manglende vinnervilje gir meg ingenting. Det er så vagt og fluktig, at det minner meg om å bli spurt om hvorfor jeg ikke liker rødløk. Hvordan skal jeg besvare det? Jeg liker det ikke. Det finnes ikke noen god grunn til det. Smaksløkene reagerer ikke positivt på det. Jeg vet ikke hvorfor. Det er bare sånn.

Hvis problemet ikke lar seg løse med konkrete tiltak, så er det ikke riktig problemstilling.

Hvordan kan man da formulere dette bedre? Mener man at spillerne ikke har killerinnstinkt?

Heller ikke en slik vinkling seller oss nærmere en løsning. Ikke bare er det umulig å fastslå hva dette faktisk kommer av, det leder også til en situasjon hvor man fratas enhver mulighet til å påvirke. Dersom grunnen til poengtap mot slutten av kampen faktisk er at laget ikke har et sterkt nok ønske om å vinne, hva skal en trener gjøre med det? Killerinstinkt – eller mer presist konkurranseinnstinkt – er ikke noe man lærer en spiller. Det er noe man har, eller ikke har. Det er et innstinkt.

Så hva er egentlig problemet?

Jeg skal ikke påstå at jeg sitter på fasiten. Det gjør jeg ikke. Men jeg hater mennesker som kommer med kritikk, uten å foreslå et alternativ. Det fører ingensteder. Derfor vil jeg komme med min egen teori.

Denne henger sammen med resultatene jeg har vist til ovenfor. Som nevnt er 9 av våre 11 seiere ettmålsseiere. Vi gjør det vi må – nøyaktig det vi må – og er fornøyde med det. Skaffer oss den ledelsen vi trenger, legger oss bakpå og satser på kontringer. Spiller på det trygge. Spesielt på bortebane.

Er det negativt?

Nei, ikke nødvendigvis. Se bare på resultatene. De er strålende. I hvertfall sett med min generasjons øyne (jeg er født i 88). Vi ligger på tredjeplass etter 25 runder. Planen fungerer.

Hva er så poenget?

Poenget er at måten vi spiller på gjør oss sårbare mot slutten av kampene. Sårbare for tilfeldigheter. Sårbare for dårlige dommeravgjørelser, sene dødballer og tabber. En keeper som scorer på overtid. En avdanket midstopper som scorer og produserer målgivende. En feil er alt som skal til. Vi har bare ett mål å gå på.

Forskjellen mellom oss og et virkelig storlag, er at de dreper kampene. De legger ikke om presset totalt, selv om de går opp til 1-0. Hvis de gjør det, så kommer de hvertfall hundre prosent når overgangene byr seg. Med mye folk. Og de holder på ballen når de har mulighet til det. De forsøker ikke å ri av stormen i 65 minutter. Risikoen er for høy. Det overlater for mye av ansvaret for kamputfallet på mostanderen. Man gambler på at de ikke er gode nok til å score. Man selger short.

Et virkelig storlag går til kamp med følgende tanke i bakhodet: vi er villige til å åpne oss opp for angrep, fordi vi tror det er større sannsynlighet for at vi kommer til å score, enn at mostanderen gjør det.

Slik RBK gjorde.

Dersom vi skal snu trenden med sene snuoperasjoner til vår fordel, må vi også endre på fremgangsmåten vår til kamp. Spesielt på bortebane. Det kan medføre at resultatene forverres. Jeg stiller meg skeptisk til at vi er så gode at vi kan spille ut ethvert lag på bortebane. Det er grunnen til at satser på forvarsspillet – vårt sterkeste kort. Det er også grunnen til at vi ser ut som et annet lag på bortebane.

Så kan man diskutere om det er en positiv inngang til fotballen. Jeg heller mot nei, men hvis alternativet er flere sesonger på nedre halvdel, så er det verdt det.

 

 

 


 

Leave a Reply